I dag er jeg lykkelig.

I dette øyeblikket spiller Spotify "Lost hits from the 80's", og jeg har mer inspirasjon enn jeg klarer å få ut. Som kjent kommer den alltid seint på kvelden, når jeg egentlig skal legge meg. Det er utrolig hvor mye fint man kan få ut av en dag når man bare setter pris på den! Noe som igjen fører til at hjertet bobler over av skapertrang på "upassende" tider...

Akkurat nå får denne bloggen være mitt utløp for denne kreativiteten, så slipper jeg å skrive dagbok i tillegg. To fluer i en smæck! Men jeg lurer på om jeg må investere i Spotify Premium, for godeste Jonathan forstyrrer flyten min. Hei, nå kom "Tarzan Boy" på! Fin låt og sitte å nikke kult til i sengen mens man skriver om at man gjør det. Ekstra kult da. Vel, jeg skriver ikke denne bloggen for andre mennesker gjør jeg vel? Who cares if it's stupid.

I dag har jeg gått tur i det fantastiske høstværet, og sugd til meg frisk luft og inspirasjon for harde livet. Elsker høsten! Jeg elsker å kle på meg masse varme klær, og at luften er kald og lukter av fyring i peisen. Sånn sett liker jeg kanskje høsten enda bedre enn sommeren...har liksom ikke vent meg helt til alt lyset og varmen som følger med den enda. La oss ikke glemme at jeg har lekt vampyr ganske mange år på rad nå. Skal vi se, siden sommeren 2003? My god, jeg er glad jeg i hvert fall klarer å gå ut uten å kaste opp lenger. Sammenlignet med det ELSKER jeg sommeren! Bare se under, haha!

På vei hjem fra det nye lageret til http://www.makestyle.no/ fikk jeg "a vision". Jeg så plutselig meg selv i fremtiden, og den ser lys ut! I denne fremtiden driver jeg med hovedsakelig to ting:

* Et eget firma der jeg jobber med kinesiologi/neurotraining. Her vil jeg starte eget kontor og på sikt klinikk, og i tillegg reise rundt og jobbe på hester og andre dyr.

* Eget firma evt. jobbe for http://www.makestyle.no/ som makeupartist/stylist/personal shopper. Jeg kjenner at lysten kommer tilbake!

I tillegg har jeg lyst til å holde kurs innen makeup, hudpleie, livsstil og kinesiologi. Alt dette vet jeg kommer til å skje, så det gleder jeg meg til!

Samtidig kjenner jeg trangen til å utvikle sangstemmen min og komme meg ut på en scene, presse på inne i brystet. Det er også noe jeg bare vet jeg skal gjøre, så det kommer til meg når tiden er inne. Det er så deilig å bare vite. Kjenne at man har noe inne i seg, og vite at det kommer til uttrykk når man er klar for det. Ikke tvile på egne evner eller talenter, og fri seg fra frykten om at man kanskje ikke er flink nok til det. "Flinke piker" ender opp med ME... Det er ingen belønning i himmelen for folk som setter andre først og glemmer seg selv. Husk det små piker og gutter.

Det beste vi kan gjøre for andre, er å bli det beste vi selv kan bli. Først da kan vi være der 100 % for dem rundt oss. Det er noe jeg lever etter. Det, og dette: Å oppnå sitt høyeste potensiale i hver eneste situasjon. Det vil si at man er tilstede i hvert eneste lille øyeblikk, følger magefølelsen sin, behandler alt rundt seg med den høyeste respekt, og gjør sitt beste for at alle øyeblikk skal bety noe. Legge sin sjel i å leve, rett og slett. Vi har jo bare dette livet (kan diskuteres i det uendelige), så hvorfor kaste det bort på gi faen?

Akkurat dette øyeblikket. Akkurat nå. Ta det inn, for det kommer aldri tilbake.

Tenk litt på de du er glad i, og hva du har omgitt deg med. Gi slipp på det som ikke betyr noe for deg, og tør å stole på at du beveger deg videre mot nye ting du vil sette pris på. Med en gang du gir slipp på noe som egentlig bare stjeler krefter fra deg, tiltrekker du deg noe nytt som vil gi deg noe.

Dette var dagens vise ord, nå skal jeg tenke litt på meg selv og få nok søvn. I morgen blir en spennende dag!

Nattaklem fra en lykkelig og filosofisk Maren :-)

Vi snakker ikke samme språk lenger...

Annerledes. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det. Jeg kan si til noen få av mine venner at jeg er på en fantastisk og uforutsigbar reise om dagen, og de forstår hva jeg mener. Personlig vekst og utvikling er ikke lenger noe jeg føler jeg må gjøre for å bli frisk, det er min livsstil. Lysten til å lære nye ting, utvikle meg, blomstre, dra fram all dritten og bli opplyst, er det som driver meg nå. Ingenting jeg gjør eller opplever er tilfeldig lenger. Alt har en mening, og sin plass på den veien jeg har valgt å gå.

Jeg klarer ikke lenger nikke trøstende eller anerkjennende til negative ord, fordi jeg vet at det er det som er roten til de fleste problemene i livene våre. Jeg har analysert livet mitt, reaksjonsmønstrene mine, mitt syn på livet, og jeg klarer ikke lenger å preike dritt bare for å gjøre det. Alt betyr noe, og det begynner med den minste lille tanke, handling eller ensomme ord. Man kan velge om man vil starte noe positivt eller noe negativt, og det er lenge siden jeg valgte den lyse siden av livet. Veien tilbake har vært lang, men jeg ser endelig lyst på livet. Bokstavelig talt. Det er som om jeg har skiftet filter i linsen jeg ser alt gjennom. Fra å filtrere bort det positive, og bare se det negative, har jeg endret fokus fullstendig. Jeg svartmaler ikke lenger livet fordi noen ting går meg i mot, jeg bader det i lys.

Det ble klart at kinesiologi/neuro training er veien å gå for meg for halvannet år siden nå. Jeg angrer ikke et sekund på det, jeg bare vet at det er det jeg skal ende opp med. Veien dit skal fylles med reiser, kurs, utfordringer, og utvikling av talentene mine. De har vært godt gjemt de! Mange av dem vet jeg ikke hva er enda, men jeg vet at de lurer under overflaten. Fra å bli styrt av et negativt selv, har jeg nå en positiv innstilling til ALT, som elsker å utfordre de negative sidene ved meg. Og det gjør at jeg vokser og blir tøffere for hver dag :-)

Jeg har nå snudd opp ned på det fysiske, mentale, og emosjonelle i meg. Mye av det jeg trodde var sant, viste seg å være feil. Den siste utfordringen jeg har tatt fatt på, er den åndelige siden ved meg. Jeg trodde nemlig ikke jeg hadde en. Og i hvert fall ikke at jeg trengte en. Her har jeg vært nærmest anti-kristen lenge, og så oppdaget jeg at det er "noe" som mangler i livet mitt. Problemet er at jeg har vært så vant til å se utover for å finne inspirasjon og løsninger, at jeg ble redd for å se innover. Tanken på at jeg har løsningene selv, er skremmende for egoet mitt, og jeg ender opp med å ignorere magefølelsen min og leite videre i bøkene mine.

Men så kom Caroline Myss. En tøff og annerledes dame fra Amerika. Jeg likte bøkene hennes, men var vel ikke helt "inne i" tankegangen hennes før jeg dro til Stockholm og hørte henne snakke en hel helg. Og da gikk det opp for meg at det er den "åndelige" siden som har manglet fokus hos meg. Jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke på noen "mann" oppi skyene. Jeg tilber ingen bok, og jeg følger ingen andre regler enn de jeg alltid har fulgt. Men jeg har begynt å be når jeg føler for det, og det er nesten som meditasjon for meg. Hvem jeg ber til, det er uvisst. Men at det er en eller annen universell kraft som omgir oss, det tror jeg på. Og det er et eller annet inni meg som nikker anerkjennende når jeg lukker øynene og mediterer, som vet at det finnes mer enn vi kan se gjennom øynenene våre. Som føler at det er riktig - og viktig - at jeg tar meg tid til å se innover. Jeg har alle de viktige spørsmålene inni meg, og jeg har også svarene jeg søker. I dagens travle samfunn er det en kunst å lytte til seg selv, og stole på svaret man får.

Jeg har erfart at det ikke bare funker for meg, det er essensielt for at jeg skal leve og ikke bare eksistere. Se utenfor boksen, se innover, lytte med andre sanser enn hørselen, stole på meg selv. Være åpen for alt som kan være positivt og utviklende, og forkaste fryktens betydning en gang for alle. Man kommer langt med sunn fornuft og magefølelse.

For de som forstår hvilket språk jeg snakker; jeg er glad jeg ikke er alene. Men noen ganger føler jeg at jeg må undertrykke hvem jeg er rundt andre. Om de rundt meg ikke forstår hva jeg mener, eller hvor jeg vil hen, da er det ikke alltid så lett. Men det er ikke bare en "alternativ" del av meg, det er den jeg er. Da jeg ble syk og min verden som jeg kjente den gikk under, måtte jeg bare innse at min måte å leve på ikke funket for meg. Jeg måtte kaste inn håndkleet, og omfavne en helt ny livsfilosofi. Det har vært både skremmende og lærerikt.

Men vet dere hva, det funket. Jeg er frisk, og jeg er mer happy enn på lenge. Da får det ikke hjelpe at enkelte synes selvutvikling, meditasjon, kinesiologi og sånt er tullete. Jeg har nemlig sluttet å bry meg om andre. Dette fungerer mye bedre ;-)

Et pust i bakken

Da har jeg endelig noe på hjertet igjen.

I dag var det en skikkelig travel dag på jobb, og jeg trengte å koble av på kveldstid. Siden jeg akkurat har startet å trene igjen, begynner jeg litt rolig. En time med litt kveldsyoga passet perfekt! Jeg sitter 7 timer foran en datamaskin hver dag, og snakker med kunder hele dagen. Da kjenner jeg at pusten blir ganske stram utover formiddagen, og kroppen blir tightere og tightere. Og da mener jeg ikke i betydningen oppstrammet og fit, hehe. Nei, området rundt solar plexus knyter seg sammen, og de indre pustemusklene minsker lungevolumet ganske betydelig. Som regel blir det ikke noe særlig roligere på jobb utover dagen heller. Naturligvis følger resten av musklene i kroppen etter, og vips, så er jeg en levende trestokk med pustekapasiteten til en gullfisk på land. Gjesper og gjesper etter luft.

Høres jeg ut som en weirdo nå? Vel, jeg har alltid følt meg ganske alene i min vennekrets med denne uvanen; overfladisk pusting og "kronisk" stress. Men nå har jeg funnet en kollega som forstår hvor sykt irriterende det er når pusten ikke funker! Ikke at vi skal lage noen klubb for de med pusteproblemer liksom. Men som det  mennesket jeg er, så liker jeg å møte andre på veien som forstår meg. Uansett. Jeg har nå jobbet med meg selv i hundre år, og har begynt å få "koll" på dette med å puste uanstrengt og kontinuerlig. Det kommer seg. Yoga, meditasjon og pusteøvelser hjelper. Etterhvert vil kroppen min bli sterkere også, og da blir det enda lettere å slappe av.

Det er helt sykt egentlig. Jeg ble til en person som syntes avslapping var unaturlig, som ikke klarte å trekke pusten helt inn mer enn 1 av 10 ganger, som bare ble mer og mer vrak. Men veien tilbake er fantastisk! For når man har vært der nede, så er alle fremskritt av stor betydning. Det å kunne puste uten å måtte tenke over det, og kjempe for det, det er en gave. En gave jeg aldri mer kommer til å ta for gitt.

Life is precious. And as this particular person, you only get one. Use it wisely and for all that it's worth! Breathe it in. Next time you may get reincarnated as a carrot.

On days like this...

                                                       I just sit in my room and ponder.

Det regner ute, min bror sender meg melding og sier han savner Oslo, og Jeff Buckley får meg som vanlig til å bli i overkant melankolsk. Skulle tro dagen var ment for å få meg til å grine! Men nei, bare tenke. Og prioritere. Lage en mental liste over hva som egentlig er viktig for meg. For så å jage bort gråfargen med litt lys. Brilliant souls does not need shades of grey, where there should be only light, var det noen som sa.

Den følelsen. Når jeg tenker at "åhhh..hvorfor må det komme sånne dager? Akkurat nå som jeg skulle være på full fart opp den berømte trappen til himmelen?" Men så kommer jeg på at det er jeg jo, jeg fortsetter å traske videre som alltid. Det er en jævla kunst å holde humøret oppe når man føler for å la tungsinnet ta overhånd. La seg påvirke av alle de negative menneskene som faktisk befinner seg rundt deg. Høre på trist musikk og synes synd på seg selv. La tvilen komme snikende og hviske deg i øret: "Kanskje du ikke er på riktig vei likevel? Kanskje du aldri kom deg ut fra parkeringsplassen i det hele tatt? Er du sikker på at virkeligheten virkelig er som du tror? Kanskje du bare inbiller deg at alt er bra?"

Vel. Jeg har vært gjennom nok til å forstå at denne tvilen ikke er verdt en jævla dritt. Kjenner jeg etter, så har jeg det faktisk sinnsykt bra, bedre enn jeg kan huske. Jeg smiler på ekte, jeg blir glad helt av meg selv, trenger ikke tvinge fram fremmede følelser, jeg klarer å følge med når folk snakker til meg. Oppfatter hva de sier, forstår, og kan respondere med et smil. Jeg har gått fra å være en halvdød zombie til å puste fritt igjen. Jeg vet at livet er akkurat så bra som det føles. Trenger ikke noen djevel eller engel på skulderen for å innse det.

Alt i alt har denne dagen vært en bra dag, fordi den kunne vært så mye verre. Man lærer seg fort å sette pris på livet når man tråkker nedi dritten en gang for mye, og innser at det man trodde var kubæsj egentlig var kvikksand i kamuflasje. Det er kjipt når man så innser at det ikke er noen i mils omkrets som kan hjelpe deg opp igjen heller. Quite frankly, you're stuck. You've fallen and can't get up. Hva gjør man så?

Jo. Man holder hodet over vannet, som de sier så fint. Holder seg med akkurat nok oksygen helt fram til man finner en løsning, eller møter noen som vet hva som hjelper. Det hender nemlig at man treffer på sånne mennesker, som helt ut av det blå ser hva som trengs å gjøres. Akkurat når du tror at ingen andre forstår, og at alt håp er ute, da kommer det en gående. En reddende engel eller to. Det er nesten så man kan bli religiøs av mindre.

På dager som denne, tenker jeg på dager som da. Og innser at denne dagen er en bra dag. Jeg begynner endelig å få ro i sjelen. Åpner sinnet mitt. Slapper av. Føler meg frisk. Kroppen min er på samme lag som meg. Hjernen og kroppen min kommuniserer igjen. Og sjelen min kan slappe litt av. Lenge leve "guided meditation" på Spotify.

Et hode fullt av luft

Jeg holdt egentlig på å skrive et seriøst, ordentlig, og langt innlegg om Moods of Norway-visningen på fredag. Jeg begynte til og med på TO innlegg. Men så kom helgen og tok meg, her sitter jeg da. Føler kanskje at akkurat det temaet er LITT oppbrukt nå? Jeg mener, det er jo bare SÅ forrige uke. Omg. Merker dere at jeg bruker SKIKKELIG mange store bokstaver på upassende steder? Jeg er glad i å understreke ting, spesielt mine egne meninger. Men understreking er bare SÅ november 2009. Så jeg caps-locker i stedet! Mye bedre.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive her. Hodet mitt er tomt som en...et eller annet tomt. Så tomt er det at jeg ikke kommer på hva annet som er tomt en gang. Jeg har fått meg ekstrajobb, "redigerer" all skriften som finnes på nettbutikken til venninnen min. Den linker jeg ikke til her, for den skal bli ny! Jihu. Så når den kommer ut av skapet i ny drakt, så skal jeg linke til den. Jeg reklamerer så masse for den i virkeligheten likevel. Og så er ikke heg en bloggkjendis heller, så det er ikke sånn at alle i Norge leser den heller.

Nå ser jeg på en serie som heter "Being Human", den er faktisk ganske kul. Og den har en kjekk mann i en av hovedrollene. Bonus! Men seriøst, den er både morsom, alvorlig, og hovedrolleinnehaverne har alle sine problemer. En er varulv, en er et spøkelse, og sistemann er vampyr. Og så bor de i kollektiv sammen. Makes sense.

Jeg klarer ikke skrive noe skikkelig seriøst her, alt blir bare tull. Men jeg kan jo nevne at jeg spiser en thailandsk dessert akkurat nå! Laget av søtt rismel, kokosmasse og pittelitt sukker. Litt geleaktig utenpå, og søtt inni. Kjempegodt! Den selger de på innvandrersjappen i Brugata :-)
Annet jeg kjøpte der var reddiker, søt basilikum, spirer, kaktusfrukt og druer. Var også innom en sjappe ved siden av Bollywoodsjappen ved siden av Stargate. Eller i mellom de to faktisk. Der holder en pakistansk dude til og selger konditor-aktige varer som ser skikkelig digg ut. Masse ruller, boller, kaker osv. Jeg tok sjansen  på 3 (!) forskjellige ting, jeg vet ikke hva noe av det er for noe. Men det så digg ut.
"Hva er dette? Er det godt?"
"Ja det er bra. Søtt og godt!"
"Okei, jeg tar to sånne, to sånne og to sånne."

I'm so crazy, I know. 

Jeg heter Skillingsbolle og jeg har lagt ambisjonene mine på hylla siden mai '03....

Det er rart med det. Når en drøm først blir lagt på is, så er det ikke alltid den smelter igjen. Jeg har prøvd å puste og sleike på fryseren min i 7 år nå, og det er først nå at biter av det som engang var grandiose skillingsbolle-drømmer sklir ut av isblokken.. Og hva gjør man da? Spiser dem med en gang? Venter til de blir lunkne? Varmer dem opp i en fykende fei? Hva hvis de ikke smaker like søtt nå da? Fryser man dem igjen? Eller kaster man dem kanskje?

Ikke vet jeg ass. Jeg er veldig glad i skillingsboller, så det er synd å kaste dem. Når man har spist så mange skillingsboller i livet som meg, så blir de liksom som en del av deg. Da anstrenger man seg gjerne litt ekstra for å få nyte dem lengst mulig. Det kan hende den søte kanelsmaken er blitt rar, eller at sukkeret har klumpet seg og blitt til salt (could happen?), og kanskje formen er litt annerledes enn den en gang var. Men, tin den opp, gi den litt kjærlighet og en sjans, så vil den gjøre sitt beste for å være en god skillingsbolle! Lover!

However. Noen ganger må små skillingsboller gi SEG SELV litt kjærlighet, og en ny sjans..sånn at de kan vokse og bli store, søte, og kloke skillingsboller. Da smaker de nemlig aller best.

Nok bakervarer. Jeg satt i dag og snakket med en gammel venn på Facebook. Siden jeg er en levende reklameplakat for rare problemer, så hender det at folk åpner seg for meg. As did the other day. Jeg skal ikke gå inn på hva, men jeg hadde faktisk noen forslag. Og personen ble glad. Det er ikke verst bare det. Så jeg lurer litt på det. "Skilingsbolle Coach- og livsstils...eeeh...coach??" Jeg er jo allerede i gang med en meget spekiell (ja det staves sånn) utdanning, der jeg kommer til å få bruk for nettopp sånne skills. Men kanskje jeg skal utvide businessen når jeg en gang blir ferdig med skolen? Jeg har alltid vært den andre betror seg til, gamle som unge, og nå har jeg jo en dypere forståelse for hva det vil si å ha det vanskelig. I've been to hell, and I lived to tell. Da føler jeg at jeg har stemmerett. Det kan høres flåsete ut, men jeg hadde en drøm om å havne på Oprah. Være en god ambassadør for både meg selv og fagfeltet mitt. Og så går dama hen og SLUTTER? Du kan ikke legge ned Oprah, Oprah. U's a legend. Jaja. jeg får skrive bok i stedet.

Lys i mørket

Mørket er over alt - til noen tenner et lys.

Some say it's better to burn out than to fade away
I too agreed before
'Till I felt my core melt down
Burning out, slowly fading away
Never let the flame burn out
It's no fun to fade anyway


Dagens soundtrack: Janelle Monae. Hun lager fantastisk og inspirerende musikk, jeg elsker måten hun leker med den på. Hun blander alle kort, kaster dem opp i luften, for så å spille det inn - noe som resulterer i seriøst kul musikk! Jeg har hørt på det siste albumet hennes i halve dag...Den dagen jeg står på en scene, kommer det garantert til å være inspirert av henne ;-)

Dagen i dag har i det hele tatt vært inspirerende, og jeg har ikke en gang vært utenfor døren! På dager som i dag føler jeg at jeg kan gjøre hva som helst. Endelig er Maren 2.0 innenfor rekkevidde. God knows veien har vært lang! Selvsagt er det fremdeles ups and downs, men det er definitivt flest ups. Det lureste jeg noengang gjorde, var å flytte til Oslo. Etter det har det jo bare gått en vei (dog med omveier)!

Enkelte ganger føler jeg meg gammel på innsiden, men så kommer jeg på at modne kvinner er sexy. Hehe. Som de gangene jeg ser i speilet, og ser en jente på 24 år som ikke fester, dater, eller gjør noe så mye crazy lenger. På en måte savner jeg å være 17, ta lett på ting, feste hemningsløst, og gjøre det ene crazy stuntet etter det andre.

Meeeen...det er vanskelig å være 24 og ta like lett på ting. Det er i det hele tatt veldig vanskelig for meg å ta lett på ting lenger, siden jeg har merket hvor store spor "små" ting kan sette. Jeg må lære meg å leve livet på nytt, lære å bare gi litt faen igjen. Jeg som ikke en gang har kunnet drikke én kaffe uten å bli et skjelvende vrak med langvarige søvnforstyrrelser, på et tidspunkt... Du kan si jeg er i en av-læringsprosess, samtidig som jeg lærer meg noe nytt annethvert minutt. Gamle mønstre og vaner som var "hensiktsmessige" for noen år siden, har ingen annen funksjon enn å ødelegge for meg nå. Vaner. Uvaner. Same thing sometimes!

Det er rart hvordan ting kan virke som rene fakta en dag, og så skjønner du at det var ren fiksjon dagen etter... nothing is written in stone. Dette her med visualisering, det har idrettsutøverne skjønt for lenge siden. Det er et mektig våpen som alle kan bruke, det eneste man trenger er fantasi. If you can dream it, you can do it! Og hvis du ikke kan se deg selv gjøre det, kommer det aldri til å skje. Om man ikke blir helt "The secret"- frelst, så kan man uansett lære mye av det. Who says daydreamin' can't take you places?

Ting jeg har lært siden jeg flyttet hjemmefra...

- Alle små øyeblikk skal sees, fanges, og oppleves, før man kan rusle videre.
- Ordet "bør" skulle vært bannlyst.
- Flink-pike-syndromet sammen med Janteloven er en farlig og destruktiv kombinasjon.
- Fuglekvitter er vakkert døgnet rundt, men ekstra om morgenen. Da minner det meg på at det var verdt å stå opp tidlig likevel.
- Suksess er noe man må skape i hodet sitt, før det kan ta form rundt en.
- Livet blir vakrere enn noen gang når du innser at du faktisk befinner deg midt i det.
- Undertrykker man noe, noe som helst, kommer det ut som det tidobbelte en annen gang. Deal with it now.
- Hver gang du tror at nå klarer du ikke mer, så tar du feil. Dette har du sagt før. Sier du det igjen nå, betyr det at du overlevde sist.
- Det er mye mer mellom himmel og jord enn jeg trodde.
- Jeg er så mye sterkere enn jeg trodde, og tåler en helvetes mye dritt.
- Spontan lykkefølelse er en gave, og må tas vare på hver gang man får den!
- Alle rundt deg har issues, de bare sier det ikke høyt før du nevner dine. Du er aldri alene.
- Når noen rundt deg prøver å isolere seg og har det kjipt, hjelper man til med å dra dem ut av dritten igjen. Små hvilepauser er greit, å legge seg ned for å dø har aldri hjulpet noen.
- Sukker fucker med folk og de aner det ikke selv.
- Jeg bor på 8,2 kvm og er lykkelig for første gang på lenge.
- Mamma har stort sett hatt rett i alt hun noen gang har sagt. Det er sant at mammaer ofte vet best. Vi småjenter må bare lære på den harde måten at de faktisk har vært småjenter de også. Og vokst opp.
- Aldri slutt å se deg rundt. Det er alltid noe du ikke har fått med deg.
- Du kommer ikke til å finne ekte kjærlighet før du elsker deg selv.
- Det kommer alltid en ny gutt. Alltid. Om man bare kunne huske på det der og da.
- Hvis noen forlater deg eller ikke vil ha deg - hvorfor fortsetter man å bruke energi på dem? Et av livets store mysterier. Vi er verdt mer.
- Softis er best i beger, med sjokolade/jordbærstrø.
- Alle kunne trengt en kinesiolog i livet sitt.
- Søvn er undervurdert. Nok søvn kan utrette mirakler. Bokstavelig talt.

Til de som vet å sette pris på livet...

Dagen i dag begynte på en skikkelig fin måte. Jeg våknet forholdsvis tidlig, sovnet igjen fordi det var forholdsvis tidlig, og våknet igjen litt mindre tidlig. Spiste havregryn i sengen mens Wall-E gikk på Disney Channel. Den er så søt, og det er befriende lite dialog. Resten av dagen har gått i et bedagelig tempo den også. Dro på IKEA med min partner in crime, og vi ruslet rundt og spiste mat og dessert. I kveld har det gått i klesvask, film og Bejeweled Blitz. Gotta have Bejeweled Blitz.

Det er rart å tenke på at det er midten av august allerede. Det har skjedd så mye det siste året, og det er deilig å innse at jeg fremdeles henger med. Jeg overlevde alle de kjipe tingene jeg ikke trodde jeg skulle komme meg etter. Learned my lessons well.

I oktober i fjor lovde jeg en at jeg aldri mer skulle se Wall-E med noen andre. Det har jeg ikke gjort heller, i dag så jeg den alene. Filmen er så fin, det var gøy å se den igjen. Musikken som kom på rulleteksten derimot, den traff meg litt hardere. Da kom minnene strømmende på, og jeg ble litt sentimental igjen. Det som var godt, var at jeg ikke ble trist, men fikk en god feeling i hjertet mitt. Jeg kunne holde fast ved de fine minnene, uten å henge meg opp i de kjipe. Jeg har altså kommet meg langt på vei.

Når man står midt oppi kjipe situasjoner, tenker man ofte at dette her ødelegger alt. Dette her klarer jeg ikke komme meg ut av, eller komme meg gjennom. Som regel klarer man jo det, og da er det fint å kjenne litt på styrken inni seg. Vite at man klarte det igjen, og at man har tatt lærdom av alt som har skjedd. Det gjør godt for selvtilliten. Selv om man tidligere har tillatt andre å knekke den, så vil man med tiden bygge seg opp igjen. Tiden leger alle sår. Nok en klisjé som viser seg å stemme.

Mamma har forresten fått mormors gamle brudekjole. Det er meningen at den skal sys om til meg, eller til en dåpskjole. Eller kanskje begge deler om jeg er så heldig. Mannen i mitt liv er foreløpig MIA, så inntil videre får den henge pent i skapet. Jeg har nemlig bestemt meg for å bli stjernen i mitt eget liv, og da kan jeg ikke bruke tid på å lete etter han. Han får bare komme når det passer. Inntil da har jeg tenkt å fortsette å utvikle meg på alle plan, øve meg på å leve livet, lære meg å slappe av, bygge meg opp til å bli sterkere enn jeg var før jeg ble svak, og ikke minst få ut alle de kreative sidene mine som har blitt gjemt bort.

Som jeg sa til en venninne: "Jeg tror mitt mål med livet er å realisere meg selv." Som mange andre har jeg gått den harde skolen, men da setter man ekstra pris på livet når det blir godt. Lytter litt ekstra lenge til fuglekvitteret om morgenen. Smiler litt ekstra når man våkner opp uthvilt. Klemmer litt ekstra på de man er glad i. Anstrenger seg litt ekstra for å holde livet fint, for da vet man at det har vært annerledes. De små gledene er de som holder meg gående. Ser man seg rundt, er det flest av dem!