Vi snakker ikke samme språk lenger...

Annerledes. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det. Jeg kan si til noen få av mine venner at jeg er på en fantastisk og uforutsigbar reise om dagen, og de forstår hva jeg mener. Personlig vekst og utvikling er ikke lenger noe jeg føler jeg må gjøre for å bli frisk, det er min livsstil. Lysten til å lære nye ting, utvikle meg, blomstre, dra fram all dritten og bli opplyst, er det som driver meg nå. Ingenting jeg gjør eller opplever er tilfeldig lenger. Alt har en mening, og sin plass på den veien jeg har valgt å gå.

Jeg klarer ikke lenger nikke trøstende eller anerkjennende til negative ord, fordi jeg vet at det er det som er roten til de fleste problemene i livene våre. Jeg har analysert livet mitt, reaksjonsmønstrene mine, mitt syn på livet, og jeg klarer ikke lenger å preike dritt bare for å gjøre det. Alt betyr noe, og det begynner med den minste lille tanke, handling eller ensomme ord. Man kan velge om man vil starte noe positivt eller noe negativt, og det er lenge siden jeg valgte den lyse siden av livet. Veien tilbake har vært lang, men jeg ser endelig lyst på livet. Bokstavelig talt. Det er som om jeg har skiftet filter i linsen jeg ser alt gjennom. Fra å filtrere bort det positive, og bare se det negative, har jeg endret fokus fullstendig. Jeg svartmaler ikke lenger livet fordi noen ting går meg i mot, jeg bader det i lys.

Det ble klart at kinesiologi/neuro training er veien å gå for meg for halvannet år siden nå. Jeg angrer ikke et sekund på det, jeg bare vet at det er det jeg skal ende opp med. Veien dit skal fylles med reiser, kurs, utfordringer, og utvikling av talentene mine. De har vært godt gjemt de! Mange av dem vet jeg ikke hva er enda, men jeg vet at de lurer under overflaten. Fra å bli styrt av et negativt selv, har jeg nå en positiv innstilling til ALT, som elsker å utfordre de negative sidene ved meg. Og det gjør at jeg vokser og blir tøffere for hver dag :-)

Jeg har nå snudd opp ned på det fysiske, mentale, og emosjonelle i meg. Mye av det jeg trodde var sant, viste seg å være feil. Den siste utfordringen jeg har tatt fatt på, er den åndelige siden ved meg. Jeg trodde nemlig ikke jeg hadde en. Og i hvert fall ikke at jeg trengte en. Her har jeg vært nærmest anti-kristen lenge, og så oppdaget jeg at det er "noe" som mangler i livet mitt. Problemet er at jeg har vært så vant til å se utover for å finne inspirasjon og løsninger, at jeg ble redd for å se innover. Tanken på at jeg har løsningene selv, er skremmende for egoet mitt, og jeg ender opp med å ignorere magefølelsen min og leite videre i bøkene mine.

Men så kom Caroline Myss. En tøff og annerledes dame fra Amerika. Jeg likte bøkene hennes, men var vel ikke helt "inne i" tankegangen hennes før jeg dro til Stockholm og hørte henne snakke en hel helg. Og da gikk det opp for meg at det er den "åndelige" siden som har manglet fokus hos meg. Jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke på noen "mann" oppi skyene. Jeg tilber ingen bok, og jeg følger ingen andre regler enn de jeg alltid har fulgt. Men jeg har begynt å be når jeg føler for det, og det er nesten som meditasjon for meg. Hvem jeg ber til, det er uvisst. Men at det er en eller annen universell kraft som omgir oss, det tror jeg på. Og det er et eller annet inni meg som nikker anerkjennende når jeg lukker øynene og mediterer, som vet at det finnes mer enn vi kan se gjennom øynenene våre. Som føler at det er riktig - og viktig - at jeg tar meg tid til å se innover. Jeg har alle de viktige spørsmålene inni meg, og jeg har også svarene jeg søker. I dagens travle samfunn er det en kunst å lytte til seg selv, og stole på svaret man får.

Jeg har erfart at det ikke bare funker for meg, det er essensielt for at jeg skal leve og ikke bare eksistere. Se utenfor boksen, se innover, lytte med andre sanser enn hørselen, stole på meg selv. Være åpen for alt som kan være positivt og utviklende, og forkaste fryktens betydning en gang for alle. Man kommer langt med sunn fornuft og magefølelse.

For de som forstår hvilket språk jeg snakker; jeg er glad jeg ikke er alene. Men noen ganger føler jeg at jeg må undertrykke hvem jeg er rundt andre. Om de rundt meg ikke forstår hva jeg mener, eller hvor jeg vil hen, da er det ikke alltid så lett. Men det er ikke bare en "alternativ" del av meg, det er den jeg er. Da jeg ble syk og min verden som jeg kjente den gikk under, måtte jeg bare innse at min måte å leve på ikke funket for meg. Jeg måtte kaste inn håndkleet, og omfavne en helt ny livsfilosofi. Det har vært både skremmende og lærerikt.

Men vet dere hva, det funket. Jeg er frisk, og jeg er mer happy enn på lenge. Da får det ikke hjelpe at enkelte synes selvutvikling, meditasjon, kinesiologi og sånt er tullete. Jeg har nemlig sluttet å bry meg om andre. Dette fungerer mye bedre ;-)