Det gikk liksom akkurat opp for meg nå.
I går avsluttet jeg teaterkurset jeg går på, fremførte min monolog som sinte Roberta til APPLAUS, og så gikk jeg på blind date! Jeg var ute til 0130, drakk en halvliter (!) og snakket fritt og åpent om alt som falt meg inn. Jeg hadde det kjempehyggelig, og jeg har det bra i dag.
Hva faen skjedde?
Hvor ble det av usikre lille Maren, som hele tiden gikk rundt og ventet på neste "angrep", eller symptom om du vil, som hele tiden gikk rundt og mistet stadig mer kontakten med seg selv?
Hun er borte vekk! Og fytti hælvete så bra det føles! Pardon the language. Jeg er bare skikkelig glad. Fortalte litt om min fortid som ME-spøkelse underveis i daten, og det var bare fordi det kom spørsmål om noe som trengte litt mer forklaring. Jeg kunne like gjerne holdt kjeft, men det falt helt naturlig. Jeg har et sinnsykt avslappet forhold til livet mitt nå, klarer å forklare så folk skjønner, er stolt av min egen fremgang og jeg er bevisst mine gode kvaliteter. Det er ikke lenger flaut å være X-ME.
Fordelen med å ha en slik fortid, er jo at når man først er ute av det, så KJENNER man seg selv 110 %. Og jeg er bare totalt for alle former for grensesprengning (innen rimelighetens grenser, selvsagt). Noe som gjør at jeg bare utvikler meg ikke bare med stormskritt, men kvantesprang! Det er helt sykt å tenke på hvordan jeg var som person for bare 1 år siden, eller 2 år siden. Folk hadde ikke kjent meg igjen uten Facebook, for å si det sånn. Kanskje på bilder, men ikke i personlig væremåte.
For de som ikke har erfaring med ME-folk, så er det kanskje vanskelig å se for seg forandringene som tar plass, både på godt og vondt. Det er kanskje enda færre som har erfaring med dem som blir helt frisk, og det ber jeg til gudene om at skal bli mer vanlig enn det førstnevnte.
Jeg har forandret meg omtrent slik siste 10 årene:
fra
UTADVENDT-GLAD-EKSTREMT AKTIV-FRISK-USIKKER
til
INNESLUTTET-DEPRIMERT-EKSTREMT INAKTIV-KONSTANT SYK-EKSTREMT USIKKER
til
UTADVENDT-GLAD-AKTIV-STERK-STADIG MER SIKKER
Jeg må si jeg liker den utviklingen veldig bra! Noen vil mene at jeg burde vært nedturen foruten, men jeg har lært så ufattelig mye. Kommer aldri til å ta noe for gitt igjen, for å si det sånn. Og jeg er bare 25 år! Det vil si at jeg (med min evige optimisme) har 3/4 av livet igjen til å virkelig utnytte livet, leve det og kose meg. Jeg skal nemlig bli 100 :-D
Så nei, jeg kan ikke si at jeg er bitter. Heller ikke lei meg. Jeg er bare glad, for nå har jeg det som plommen i egget. Endelig har jeg selvtilliten til å gjøre de tingene jeg alltid har drømt om. Og jeg erfarer hver eneste dag at det er nettopp de tingene jeg har TALENT til. Sjelen vet best folkens. Selv om man ignorerer den.
Får litt følelsen av at "hei har jeg unormalt mange talenter/sider ved meg, siden det dukker opp noe nytt hele tiden?" noen ganger. Jeg får jo til det aller aller meste jeg prøver på! Og så har jeg gått rundt og latt være å prøve halve livet, fordi jeg var redd for å drite meg ut. Men nei, jeg tror de aller fleste har veldig mye mer potensiale enn de selv tør å tro på.
Jeg holder en knapp på at vi er som isfjell alle sammen. 90 % yet to be discovered.
Det er også helt utrolig å kjenne på min egen evne til å pushe grenser, til å bryte ut av mitt eget skall, og til å konstant hoppe inn i de tingene jeg egentlig vil unngå fordi jeg er redd. Jeg er faen meg min egen beste venn - det tok bare litt tid! Jeg har "hengt litt etter" i utviklingen på mange plan, så da har jeg også muligheten til å utvikle meg i rekordfart. Noe jeg også gjør. A-ha-opplevelsene kommer som markjordbær på et strå her i gården. Det er så deilig å kjenne at jeg BARE GJØR TING. Endelig.
Livet er herlig, dere. Det går tross alt bare fremover, uansett hva man gjør. Nå gjelder det å få mest mulig erfaring innen teater, musikk, tv og livet generelt. Så bærer det avgårde på teaterskole om litt over 1 år :)
Hold on and let go, det er mitt beste råd!
