I dag er jeg lykkelig.

I dette øyeblikket spiller Spotify "Lost hits from the 80's", og jeg har mer inspirasjon enn jeg klarer å få ut. Som kjent kommer den alltid seint på kvelden, når jeg egentlig skal legge meg. Det er utrolig hvor mye fint man kan få ut av en dag når man bare setter pris på den! Noe som igjen fører til at hjertet bobler over av skapertrang på "upassende" tider...

Akkurat nå får denne bloggen være mitt utløp for denne kreativiteten, så slipper jeg å skrive dagbok i tillegg. To fluer i en smæck! Men jeg lurer på om jeg må investere i Spotify Premium, for godeste Jonathan forstyrrer flyten min. Hei, nå kom "Tarzan Boy" på! Fin låt og sitte å nikke kult til i sengen mens man skriver om at man gjør det. Ekstra kult da. Vel, jeg skriver ikke denne bloggen for andre mennesker gjør jeg vel? Who cares if it's stupid.

I dag har jeg gått tur i det fantastiske høstværet, og sugd til meg frisk luft og inspirasjon for harde livet. Elsker høsten! Jeg elsker å kle på meg masse varme klær, og at luften er kald og lukter av fyring i peisen. Sånn sett liker jeg kanskje høsten enda bedre enn sommeren...har liksom ikke vent meg helt til alt lyset og varmen som følger med den enda. La oss ikke glemme at jeg har lekt vampyr ganske mange år på rad nå. Skal vi se, siden sommeren 2003? My god, jeg er glad jeg i hvert fall klarer å gå ut uten å kaste opp lenger. Sammenlignet med det ELSKER jeg sommeren! Bare se under, haha!

På vei hjem fra det nye lageret til http://www.makestyle.no/ fikk jeg "a vision". Jeg så plutselig meg selv i fremtiden, og den ser lys ut! I denne fremtiden driver jeg med hovedsakelig to ting:

* Et eget firma der jeg jobber med kinesiologi/neurotraining. Her vil jeg starte eget kontor og på sikt klinikk, og i tillegg reise rundt og jobbe på hester og andre dyr.

* Eget firma evt. jobbe for http://www.makestyle.no/ som makeupartist/stylist/personal shopper. Jeg kjenner at lysten kommer tilbake!

I tillegg har jeg lyst til å holde kurs innen makeup, hudpleie, livsstil og kinesiologi. Alt dette vet jeg kommer til å skje, så det gleder jeg meg til!

Samtidig kjenner jeg trangen til å utvikle sangstemmen min og komme meg ut på en scene, presse på inne i brystet. Det er også noe jeg bare vet jeg skal gjøre, så det kommer til meg når tiden er inne. Det er så deilig å bare vite. Kjenne at man har noe inne i seg, og vite at det kommer til uttrykk når man er klar for det. Ikke tvile på egne evner eller talenter, og fri seg fra frykten om at man kanskje ikke er flink nok til det. "Flinke piker" ender opp med ME... Det er ingen belønning i himmelen for folk som setter andre først og glemmer seg selv. Husk det små piker og gutter.

Det beste vi kan gjøre for andre, er å bli det beste vi selv kan bli. Først da kan vi være der 100 % for dem rundt oss. Det er noe jeg lever etter. Det, og dette: Å oppnå sitt høyeste potensiale i hver eneste situasjon. Det vil si at man er tilstede i hvert eneste lille øyeblikk, følger magefølelsen sin, behandler alt rundt seg med den høyeste respekt, og gjør sitt beste for at alle øyeblikk skal bety noe. Legge sin sjel i å leve, rett og slett. Vi har jo bare dette livet (kan diskuteres i det uendelige), så hvorfor kaste det bort på gi faen?

Akkurat dette øyeblikket. Akkurat nå. Ta det inn, for det kommer aldri tilbake.

Tenk litt på de du er glad i, og hva du har omgitt deg med. Gi slipp på det som ikke betyr noe for deg, og tør å stole på at du beveger deg videre mot nye ting du vil sette pris på. Med en gang du gir slipp på noe som egentlig bare stjeler krefter fra deg, tiltrekker du deg noe nytt som vil gi deg noe.

Dette var dagens vise ord, nå skal jeg tenke litt på meg selv og få nok søvn. I morgen blir en spennende dag!

Nattaklem fra en lykkelig og filosofisk Maren :-)

Vi snakker ikke samme språk lenger...

Annerledes. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det. Jeg kan si til noen få av mine venner at jeg er på en fantastisk og uforutsigbar reise om dagen, og de forstår hva jeg mener. Personlig vekst og utvikling er ikke lenger noe jeg føler jeg må gjøre for å bli frisk, det er min livsstil. Lysten til å lære nye ting, utvikle meg, blomstre, dra fram all dritten og bli opplyst, er det som driver meg nå. Ingenting jeg gjør eller opplever er tilfeldig lenger. Alt har en mening, og sin plass på den veien jeg har valgt å gå.

Jeg klarer ikke lenger nikke trøstende eller anerkjennende til negative ord, fordi jeg vet at det er det som er roten til de fleste problemene i livene våre. Jeg har analysert livet mitt, reaksjonsmønstrene mine, mitt syn på livet, og jeg klarer ikke lenger å preike dritt bare for å gjøre det. Alt betyr noe, og det begynner med den minste lille tanke, handling eller ensomme ord. Man kan velge om man vil starte noe positivt eller noe negativt, og det er lenge siden jeg valgte den lyse siden av livet. Veien tilbake har vært lang, men jeg ser endelig lyst på livet. Bokstavelig talt. Det er som om jeg har skiftet filter i linsen jeg ser alt gjennom. Fra å filtrere bort det positive, og bare se det negative, har jeg endret fokus fullstendig. Jeg svartmaler ikke lenger livet fordi noen ting går meg i mot, jeg bader det i lys.

Det ble klart at kinesiologi/neuro training er veien å gå for meg for halvannet år siden nå. Jeg angrer ikke et sekund på det, jeg bare vet at det er det jeg skal ende opp med. Veien dit skal fylles med reiser, kurs, utfordringer, og utvikling av talentene mine. De har vært godt gjemt de! Mange av dem vet jeg ikke hva er enda, men jeg vet at de lurer under overflaten. Fra å bli styrt av et negativt selv, har jeg nå en positiv innstilling til ALT, som elsker å utfordre de negative sidene ved meg. Og det gjør at jeg vokser og blir tøffere for hver dag :-)

Jeg har nå snudd opp ned på det fysiske, mentale, og emosjonelle i meg. Mye av det jeg trodde var sant, viste seg å være feil. Den siste utfordringen jeg har tatt fatt på, er den åndelige siden ved meg. Jeg trodde nemlig ikke jeg hadde en. Og i hvert fall ikke at jeg trengte en. Her har jeg vært nærmest anti-kristen lenge, og så oppdaget jeg at det er "noe" som mangler i livet mitt. Problemet er at jeg har vært så vant til å se utover for å finne inspirasjon og løsninger, at jeg ble redd for å se innover. Tanken på at jeg har løsningene selv, er skremmende for egoet mitt, og jeg ender opp med å ignorere magefølelsen min og leite videre i bøkene mine.

Men så kom Caroline Myss. En tøff og annerledes dame fra Amerika. Jeg likte bøkene hennes, men var vel ikke helt "inne i" tankegangen hennes før jeg dro til Stockholm og hørte henne snakke en hel helg. Og da gikk det opp for meg at det er den "åndelige" siden som har manglet fokus hos meg. Jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke på noen "mann" oppi skyene. Jeg tilber ingen bok, og jeg følger ingen andre regler enn de jeg alltid har fulgt. Men jeg har begynt å be når jeg føler for det, og det er nesten som meditasjon for meg. Hvem jeg ber til, det er uvisst. Men at det er en eller annen universell kraft som omgir oss, det tror jeg på. Og det er et eller annet inni meg som nikker anerkjennende når jeg lukker øynene og mediterer, som vet at det finnes mer enn vi kan se gjennom øynenene våre. Som føler at det er riktig - og viktig - at jeg tar meg tid til å se innover. Jeg har alle de viktige spørsmålene inni meg, og jeg har også svarene jeg søker. I dagens travle samfunn er det en kunst å lytte til seg selv, og stole på svaret man får.

Jeg har erfart at det ikke bare funker for meg, det er essensielt for at jeg skal leve og ikke bare eksistere. Se utenfor boksen, se innover, lytte med andre sanser enn hørselen, stole på meg selv. Være åpen for alt som kan være positivt og utviklende, og forkaste fryktens betydning en gang for alle. Man kommer langt med sunn fornuft og magefølelse.

For de som forstår hvilket språk jeg snakker; jeg er glad jeg ikke er alene. Men noen ganger føler jeg at jeg må undertrykke hvem jeg er rundt andre. Om de rundt meg ikke forstår hva jeg mener, eller hvor jeg vil hen, da er det ikke alltid så lett. Men det er ikke bare en "alternativ" del av meg, det er den jeg er. Da jeg ble syk og min verden som jeg kjente den gikk under, måtte jeg bare innse at min måte å leve på ikke funket for meg. Jeg måtte kaste inn håndkleet, og omfavne en helt ny livsfilosofi. Det har vært både skremmende og lærerikt.

Men vet dere hva, det funket. Jeg er frisk, og jeg er mer happy enn på lenge. Da får det ikke hjelpe at enkelte synes selvutvikling, meditasjon, kinesiologi og sånt er tullete. Jeg har nemlig sluttet å bry meg om andre. Dette fungerer mye bedre ;-)

Et pust i bakken

Da har jeg endelig noe på hjertet igjen.

I dag var det en skikkelig travel dag på jobb, og jeg trengte å koble av på kveldstid. Siden jeg akkurat har startet å trene igjen, begynner jeg litt rolig. En time med litt kveldsyoga passet perfekt! Jeg sitter 7 timer foran en datamaskin hver dag, og snakker med kunder hele dagen. Da kjenner jeg at pusten blir ganske stram utover formiddagen, og kroppen blir tightere og tightere. Og da mener jeg ikke i betydningen oppstrammet og fit, hehe. Nei, området rundt solar plexus knyter seg sammen, og de indre pustemusklene minsker lungevolumet ganske betydelig. Som regel blir det ikke noe særlig roligere på jobb utover dagen heller. Naturligvis følger resten av musklene i kroppen etter, og vips, så er jeg en levende trestokk med pustekapasiteten til en gullfisk på land. Gjesper og gjesper etter luft.

Høres jeg ut som en weirdo nå? Vel, jeg har alltid følt meg ganske alene i min vennekrets med denne uvanen; overfladisk pusting og "kronisk" stress. Men nå har jeg funnet en kollega som forstår hvor sykt irriterende det er når pusten ikke funker! Ikke at vi skal lage noen klubb for de med pusteproblemer liksom. Men som det  mennesket jeg er, så liker jeg å møte andre på veien som forstår meg. Uansett. Jeg har nå jobbet med meg selv i hundre år, og har begynt å få "koll" på dette med å puste uanstrengt og kontinuerlig. Det kommer seg. Yoga, meditasjon og pusteøvelser hjelper. Etterhvert vil kroppen min bli sterkere også, og da blir det enda lettere å slappe av.

Det er helt sykt egentlig. Jeg ble til en person som syntes avslapping var unaturlig, som ikke klarte å trekke pusten helt inn mer enn 1 av 10 ganger, som bare ble mer og mer vrak. Men veien tilbake er fantastisk! For når man har vært der nede, så er alle fremskritt av stor betydning. Det å kunne puste uten å måtte tenke over det, og kjempe for det, det er en gave. En gave jeg aldri mer kommer til å ta for gitt.

Life is precious. And as this particular person, you only get one. Use it wisely and for all that it's worth! Breathe it in. Next time you may get reincarnated as a carrot.