A souls' cry



 Have you ever felt your soul cry?

Opened your eyes and seen nothing but darkness? Felt your very being screaming out for help, as if the universe would help you when you wouldn't even help yourself? Trying to, but not quite doing it. Your soul knows everything, feels everything. When you work against it, rather then helping it, you destroy the very essence of your self. And then the deepest possibly part of your self cries out for help.

A while ago I listened to Lissie's "Everywhere I go", and one black day came to my memory. One day some years ago, when I was still in battle with life it self. Actually the same day I met the man who was to be catalyst to some of my best/worst changes, one of my happier days back then. And that special day, I attended the last part of "Touch 4 Health" in Oslo. We were dealing with the five elements, and how the emotions related to that particular system.

According to the testing we did on each other, we were to end up with some sort of outlet for a particular emotion. I hoped for singing, because that I knew I could do. Of course I ended up with screaming. A scream. I NEVER screamed at anyone or anything. I rarely expressed my emotions in any other way than smiling and silent tears at night. So I freaked out.

Me and my partner on that day found ourselves a quiet classroom, and began to figure this out. She ended up with singing, which I wanted, and that was HER biggest fear. She never sang. I actually can't remember who went first, but I think it may have been me. I knelt on a bench, and became totally silent. I couldn't make a sound. My partner tried to cheer me along, pissing me off, screaming herself... she was a very good partner when I think of it. I took me quite a bit of time, but eventually I got tired of the silence and jumped off that cliff.

The idea of expressing my feelings out loud, screaming out my sorrow and pain, that was more terrifying to me than to jump out of a plane with no parachute. It was a real obstacle. I had hidden my dark sides for so long, only letting out a few complaints now and then. The darkness inside of me I had shown to none. No one really knew. Not until the last year I've really shared how it felt back then.

I opened my mouth, and started using my lungs for the first time in many years. The sound was like nothing I had heard coming out of my mouth before. Dark, desperate, sad, angry, it was a real roar from within. It came from a very dark place. I don't know how long I screamed, but I didn't stop until my voice was gone. Sank down on the bench and gasped for air like a fish on land. And then the look from my partner. She was in tears over my very personal emotional outlet. She said she'd never heard anything like it. That it was a desperate cry from the gut. And that I probably needed it... She was right about that!

To think that something as simple as a scream was so frightening to me, I must have been much more tied down than I can remember. Most of those years are gone, like in a mist, and I try to avoid getting to much into those feelings again. Not suppressing, I've stopped with that. But I know what is healthy and what is not. And now that I am strong again, I can focuse on the good things that came out of it. It was a really shitty condition to live with, but it has made me stronger than I ever was before. The long and hard way out was my journey towards a way of living that I can sustain for the rest of my life. Life support. Instead of breaking down. And the journey continues forever. I rediscover parts of my forgotten self every day. And I discover new parts just as often.

This is my life, and I love it. I went through hell for a while, but who doesn't? It's just life. Really. It's not like someone ever promised me it would be easy. I got a second chance, and I will honour that for all my years to come. By receiving thankfully, giving selflessly, and by becoming the best that I can be. That is my thanking gift.

In the midst of things, I still kept my smile :)

To the people I love...

I would like to thank you for being there for me whenever I needed you. And for still being here. You have seen me go through a lot of changes, good and bad, and it is finally clear to me that the outcome is good.

I can feel my heart beat. I can scream my lungs out. I can read both on and in between the lines. I can reflect on my life and still feel good. Acknowledge the fact that I am no longer holding on to it, but living it. My eyes may have taken some damage along the way, but the fact that I now wear glasses, does not mean that I am not seeing things clearly. I am, more than ever actually.

I hold a special place in my heart to the people that were kind enough to let me go, wheter or not it happened with their intention of doing so. I have loved you once, and learned a lot from you. There is no "wrong time". There is just time. So if you, like me, got hurt on some oocasions, be grateful that you did. I am not saying we should embrace only sad things, we should embrace everything. Might be a well used cliché, but it is true. Everything happens for a reason.

Take me for instance. I used to tread water. Now I swim for fun. But I know that I owe that to my life. All the things that has happened, good and bad. And from where I stand today, I cannot really say that I have made many mistakes. I have made choices.

So, to all the boys that broke my heart and nearly crushed my will to live, for various amounts of time. I owe a little of my life today to you. I want to thank you for loving me, and for letting me go at just the right time. Today I love my self more than I ever loved one of you, and for that, I needed you. You made me stronger, wiser, and helped me learn how to swim.

And to the boys that I myself broke the hearts of, I am sorry. But I cannot say that I regret. Because I ended up here, today. And I am in a thankful place, with a strong heart and a body that cooperates with my mind. I listen to my own voice, follow my own heart, and I can finally breathe again.

I am now being honest to my self. In order to do that, I have to be honest to my heart. I have dug layers of crap on the way down to my heart. It has been covered by lies, misconception and sorrow for a long time. Now, it unravels to me in all it's beauty. Every day I wake up and become a little lighter. Each night I go to sleep a bit easier.

I never knew it would be so difficult to live this life. But since it has been just that, I have come to appreciate it more. I am so happy that I get to live and tell, and to skyrocket my soul even higher. To some, I am sure it may appear like I have my head in the clouds, but acually I am more grounded than ever. I know what is important to ME. That is what i call key knowledge in this life I live. Until you learn that, nothing else can really matter. Or it may matter too much.

Word of advice: Stick with yourself, be your own best friend, and act in ways you can stand for. You cannot change life with someone, nor your body, so deal with it the best possible way. Give yourself a hug and excel. I know I don't want to have regrets when my time comes, so I will try to live it every day. Do you want to lose time, or spend time?

2011.words.

.balance .love .serenity .joy .power .acting .hope .achievements .desire .air .dive .float .speak .enjoy .see .listen .express .commit .do .be .laughter .sunshine .soulful .singing .dancing .willingly .respect .change .smoothly .escape .comeback .inspire .classic .new .movement .stagefighting .lovemaking .dreams .always .never .healthy .business .crush .overcome .image .spirit .up .forward .trickster .wanting .more .shakespeare .candlelights .garden .ricelamps .wind .breathe .feel .devour .scream .light .meaning .shock .craving .buddha .chocolate .fog .coffee .blinking .raindrop .look .take .share .give .make .happy .receive .yo .fantastic .silver .mirror .pictures .france .l'amour .orange .flowers .blueskies .pour .heavy .feather .fireplace .cocoa .organize .structure .freedom .fly .blossom .sleep .awaken .peace .savour .lust .charcoal .purple .paint .save .rid .horses .britain .atlantis .bergen .fur .marshmallows .memorize .swim .camp .throw .cat .draw .fence .ride .live

Rise and rise again, until lambs become lions.

2011.

The year for success.

A year in my name.

I'm on a roll, and no thing can stop me now. Why did I wait so long? Well, I had to learn how to keep my feet grounded and at the same time spread my wings. At first I learned the lesson of dis-appearing. Falling. The feeling of being grounded. The punishing kind. Was never meant to be a joyful lesson, but I did'nt know that. I just fell. Hard.

Second I had to learn how to rise again. Look to the horizon. Just opening my eyes was painful. The haze of sedation that had covered me for so long, had to be driven away. That was maybe the hardest part of all. Rising. Falling was the easy part. Luckily I had friends and family that never went tired of me, not entirely at least. It can be a tough job to kick someone elses ass, while they seemingly lie down. But, as I now know, you've got to have drive to get somewhere. And if you don't have it, someone else is going to have to kick your ass until you put the stick in drive yourself. Let them. It's an exellent opportunity to learn how to get your ass in gear. You've probably just sat on it for a while anyway. Acknowledge it's time to reboot.

Maren 2.0

Trust me, it's the newest and best version of me. I am on my way, but I still haven't found what I'm looking for. I've found pieces of it, but far from all. The thrill is in the hunt, right? Spoken by a true Sagittarius. Catch me if you can, and all that. It's all true.

As I am regaining my true nature, I rediscover a lot of things I have always known to be true. From I was a little girl, I have seen the world through a special lense. For some time the lense was covered, but now fractures of the very me shows up. I have a lot of exiting discoveries these days, and as I uncover my self, I recover the person I have always been. You can hide your spirit for years, but it is always ready to be found again. And when you do, you can literally feel your heart burst into joy. It's a symphony right there inside of you. Finally listening to it, I recognize my true self. The person I'm meant to be. The light. A beautiful lamp shouldn't be hidden under a blanket, right?



The resolution I am going to make for 2011 is this:

Follow your heart.

If you manage to do that, then everything else will fall into place. At least that's what I've found to be true. If you really listen to your inner voice, you will always find an answer. Usually the right one as well. And if it's not, then it was either based on fear or it was never meant to be.

So.

2011.

Let the games begin.

I dag er jeg lykkelig.

I dette øyeblikket spiller Spotify "Lost hits from the 80's", og jeg har mer inspirasjon enn jeg klarer å få ut. Som kjent kommer den alltid seint på kvelden, når jeg egentlig skal legge meg. Det er utrolig hvor mye fint man kan få ut av en dag når man bare setter pris på den! Noe som igjen fører til at hjertet bobler over av skapertrang på "upassende" tider...

Akkurat nå får denne bloggen være mitt utløp for denne kreativiteten, så slipper jeg å skrive dagbok i tillegg. To fluer i en smæck! Men jeg lurer på om jeg må investere i Spotify Premium, for godeste Jonathan forstyrrer flyten min. Hei, nå kom "Tarzan Boy" på! Fin låt og sitte å nikke kult til i sengen mens man skriver om at man gjør det. Ekstra kult da. Vel, jeg skriver ikke denne bloggen for andre mennesker gjør jeg vel? Who cares if it's stupid.

I dag har jeg gått tur i det fantastiske høstværet, og sugd til meg frisk luft og inspirasjon for harde livet. Elsker høsten! Jeg elsker å kle på meg masse varme klær, og at luften er kald og lukter av fyring i peisen. Sånn sett liker jeg kanskje høsten enda bedre enn sommeren...har liksom ikke vent meg helt til alt lyset og varmen som følger med den enda. La oss ikke glemme at jeg har lekt vampyr ganske mange år på rad nå. Skal vi se, siden sommeren 2003? My god, jeg er glad jeg i hvert fall klarer å gå ut uten å kaste opp lenger. Sammenlignet med det ELSKER jeg sommeren! Bare se under, haha!

På vei hjem fra det nye lageret til http://www.makestyle.no/ fikk jeg "a vision". Jeg så plutselig meg selv i fremtiden, og den ser lys ut! I denne fremtiden driver jeg med hovedsakelig to ting:

* Et eget firma der jeg jobber med kinesiologi/neurotraining. Her vil jeg starte eget kontor og på sikt klinikk, og i tillegg reise rundt og jobbe på hester og andre dyr.

* Eget firma evt. jobbe for http://www.makestyle.no/ som makeupartist/stylist/personal shopper. Jeg kjenner at lysten kommer tilbake!

I tillegg har jeg lyst til å holde kurs innen makeup, hudpleie, livsstil og kinesiologi. Alt dette vet jeg kommer til å skje, så det gleder jeg meg til!

Samtidig kjenner jeg trangen til å utvikle sangstemmen min og komme meg ut på en scene, presse på inne i brystet. Det er også noe jeg bare vet jeg skal gjøre, så det kommer til meg når tiden er inne. Det er så deilig å bare vite. Kjenne at man har noe inne i seg, og vite at det kommer til uttrykk når man er klar for det. Ikke tvile på egne evner eller talenter, og fri seg fra frykten om at man kanskje ikke er flink nok til det. "Flinke piker" ender opp med ME... Det er ingen belønning i himmelen for folk som setter andre først og glemmer seg selv. Husk det små piker og gutter.

Det beste vi kan gjøre for andre, er å bli det beste vi selv kan bli. Først da kan vi være der 100 % for dem rundt oss. Det er noe jeg lever etter. Det, og dette: Å oppnå sitt høyeste potensiale i hver eneste situasjon. Det vil si at man er tilstede i hvert eneste lille øyeblikk, følger magefølelsen sin, behandler alt rundt seg med den høyeste respekt, og gjør sitt beste for at alle øyeblikk skal bety noe. Legge sin sjel i å leve, rett og slett. Vi har jo bare dette livet (kan diskuteres i det uendelige), så hvorfor kaste det bort på gi faen?

Akkurat dette øyeblikket. Akkurat nå. Ta det inn, for det kommer aldri tilbake.

Tenk litt på de du er glad i, og hva du har omgitt deg med. Gi slipp på det som ikke betyr noe for deg, og tør å stole på at du beveger deg videre mot nye ting du vil sette pris på. Med en gang du gir slipp på noe som egentlig bare stjeler krefter fra deg, tiltrekker du deg noe nytt som vil gi deg noe.

Dette var dagens vise ord, nå skal jeg tenke litt på meg selv og få nok søvn. I morgen blir en spennende dag!

Nattaklem fra en lykkelig og filosofisk Maren :-)

Vi snakker ikke samme språk lenger...

Annerledes. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det. Jeg kan si til noen få av mine venner at jeg er på en fantastisk og uforutsigbar reise om dagen, og de forstår hva jeg mener. Personlig vekst og utvikling er ikke lenger noe jeg føler jeg må gjøre for å bli frisk, det er min livsstil. Lysten til å lære nye ting, utvikle meg, blomstre, dra fram all dritten og bli opplyst, er det som driver meg nå. Ingenting jeg gjør eller opplever er tilfeldig lenger. Alt har en mening, og sin plass på den veien jeg har valgt å gå.

Jeg klarer ikke lenger nikke trøstende eller anerkjennende til negative ord, fordi jeg vet at det er det som er roten til de fleste problemene i livene våre. Jeg har analysert livet mitt, reaksjonsmønstrene mine, mitt syn på livet, og jeg klarer ikke lenger å preike dritt bare for å gjøre det. Alt betyr noe, og det begynner med den minste lille tanke, handling eller ensomme ord. Man kan velge om man vil starte noe positivt eller noe negativt, og det er lenge siden jeg valgte den lyse siden av livet. Veien tilbake har vært lang, men jeg ser endelig lyst på livet. Bokstavelig talt. Det er som om jeg har skiftet filter i linsen jeg ser alt gjennom. Fra å filtrere bort det positive, og bare se det negative, har jeg endret fokus fullstendig. Jeg svartmaler ikke lenger livet fordi noen ting går meg i mot, jeg bader det i lys.

Det ble klart at kinesiologi/neuro training er veien å gå for meg for halvannet år siden nå. Jeg angrer ikke et sekund på det, jeg bare vet at det er det jeg skal ende opp med. Veien dit skal fylles med reiser, kurs, utfordringer, og utvikling av talentene mine. De har vært godt gjemt de! Mange av dem vet jeg ikke hva er enda, men jeg vet at de lurer under overflaten. Fra å bli styrt av et negativt selv, har jeg nå en positiv innstilling til ALT, som elsker å utfordre de negative sidene ved meg. Og det gjør at jeg vokser og blir tøffere for hver dag :-)

Jeg har nå snudd opp ned på det fysiske, mentale, og emosjonelle i meg. Mye av det jeg trodde var sant, viste seg å være feil. Den siste utfordringen jeg har tatt fatt på, er den åndelige siden ved meg. Jeg trodde nemlig ikke jeg hadde en. Og i hvert fall ikke at jeg trengte en. Her har jeg vært nærmest anti-kristen lenge, og så oppdaget jeg at det er "noe" som mangler i livet mitt. Problemet er at jeg har vært så vant til å se utover for å finne inspirasjon og løsninger, at jeg ble redd for å se innover. Tanken på at jeg har løsningene selv, er skremmende for egoet mitt, og jeg ender opp med å ignorere magefølelsen min og leite videre i bøkene mine.

Men så kom Caroline Myss. En tøff og annerledes dame fra Amerika. Jeg likte bøkene hennes, men var vel ikke helt "inne i" tankegangen hennes før jeg dro til Stockholm og hørte henne snakke en hel helg. Og da gikk det opp for meg at det er den "åndelige" siden som har manglet fokus hos meg. Jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke på noen "mann" oppi skyene. Jeg tilber ingen bok, og jeg følger ingen andre regler enn de jeg alltid har fulgt. Men jeg har begynt å be når jeg føler for det, og det er nesten som meditasjon for meg. Hvem jeg ber til, det er uvisst. Men at det er en eller annen universell kraft som omgir oss, det tror jeg på. Og det er et eller annet inni meg som nikker anerkjennende når jeg lukker øynene og mediterer, som vet at det finnes mer enn vi kan se gjennom øynenene våre. Som føler at det er riktig - og viktig - at jeg tar meg tid til å se innover. Jeg har alle de viktige spørsmålene inni meg, og jeg har også svarene jeg søker. I dagens travle samfunn er det en kunst å lytte til seg selv, og stole på svaret man får.

Jeg har erfart at det ikke bare funker for meg, det er essensielt for at jeg skal leve og ikke bare eksistere. Se utenfor boksen, se innover, lytte med andre sanser enn hørselen, stole på meg selv. Være åpen for alt som kan være positivt og utviklende, og forkaste fryktens betydning en gang for alle. Man kommer langt med sunn fornuft og magefølelse.

For de som forstår hvilket språk jeg snakker; jeg er glad jeg ikke er alene. Men noen ganger føler jeg at jeg må undertrykke hvem jeg er rundt andre. Om de rundt meg ikke forstår hva jeg mener, eller hvor jeg vil hen, da er det ikke alltid så lett. Men det er ikke bare en "alternativ" del av meg, det er den jeg er. Da jeg ble syk og min verden som jeg kjente den gikk under, måtte jeg bare innse at min måte å leve på ikke funket for meg. Jeg måtte kaste inn håndkleet, og omfavne en helt ny livsfilosofi. Det har vært både skremmende og lærerikt.

Men vet dere hva, det funket. Jeg er frisk, og jeg er mer happy enn på lenge. Da får det ikke hjelpe at enkelte synes selvutvikling, meditasjon, kinesiologi og sånt er tullete. Jeg har nemlig sluttet å bry meg om andre. Dette fungerer mye bedre ;-)

Et pust i bakken

Da har jeg endelig noe på hjertet igjen.

I dag var det en skikkelig travel dag på jobb, og jeg trengte å koble av på kveldstid. Siden jeg akkurat har startet å trene igjen, begynner jeg litt rolig. En time med litt kveldsyoga passet perfekt! Jeg sitter 7 timer foran en datamaskin hver dag, og snakker med kunder hele dagen. Da kjenner jeg at pusten blir ganske stram utover formiddagen, og kroppen blir tightere og tightere. Og da mener jeg ikke i betydningen oppstrammet og fit, hehe. Nei, området rundt solar plexus knyter seg sammen, og de indre pustemusklene minsker lungevolumet ganske betydelig. Som regel blir det ikke noe særlig roligere på jobb utover dagen heller. Naturligvis følger resten av musklene i kroppen etter, og vips, så er jeg en levende trestokk med pustekapasiteten til en gullfisk på land. Gjesper og gjesper etter luft.

Høres jeg ut som en weirdo nå? Vel, jeg har alltid følt meg ganske alene i min vennekrets med denne uvanen; overfladisk pusting og "kronisk" stress. Men nå har jeg funnet en kollega som forstår hvor sykt irriterende det er når pusten ikke funker! Ikke at vi skal lage noen klubb for de med pusteproblemer liksom. Men som det  mennesket jeg er, så liker jeg å møte andre på veien som forstår meg. Uansett. Jeg har nå jobbet med meg selv i hundre år, og har begynt å få "koll" på dette med å puste uanstrengt og kontinuerlig. Det kommer seg. Yoga, meditasjon og pusteøvelser hjelper. Etterhvert vil kroppen min bli sterkere også, og da blir det enda lettere å slappe av.

Det er helt sykt egentlig. Jeg ble til en person som syntes avslapping var unaturlig, som ikke klarte å trekke pusten helt inn mer enn 1 av 10 ganger, som bare ble mer og mer vrak. Men veien tilbake er fantastisk! For når man har vært der nede, så er alle fremskritt av stor betydning. Det å kunne puste uten å måtte tenke over det, og kjempe for det, det er en gave. En gave jeg aldri mer kommer til å ta for gitt.

Life is precious. And as this particular person, you only get one. Use it wisely and for all that it's worth! Breathe it in. Next time you may get reincarnated as a carrot.