Det regner ute, min bror sender meg melding og sier han savner Oslo, og Jeff Buckley får meg som vanlig til å bli i overkant melankolsk. Skulle tro dagen var ment for å få meg til å grine! Men nei, bare tenke. Og prioritere. Lage en mental liste over hva som egentlig er viktig for meg. For så å jage bort gråfargen med litt lys. Brilliant souls does not need shades of grey, where there should be only light, var det noen som sa.
Den følelsen. Når jeg tenker at "åhhh..hvorfor må det komme sånne dager? Akkurat nå som jeg skulle være på full fart opp den berømte trappen til himmelen?" Men så kommer jeg på at det er jeg jo, jeg fortsetter å traske videre som alltid. Det er en jævla kunst å holde humøret oppe når man føler for å la tungsinnet ta overhånd. La seg påvirke av alle de negative menneskene som faktisk befinner seg rundt deg. Høre på trist musikk og synes synd på seg selv. La tvilen komme snikende og hviske deg i øret: "Kanskje du ikke er på riktig vei likevel? Kanskje du aldri kom deg ut fra parkeringsplassen i det hele tatt? Er du sikker på at virkeligheten virkelig er som du tror? Kanskje du bare inbiller deg at alt er bra?"
Vel. Jeg har vært gjennom nok til å forstå at denne tvilen ikke er verdt en jævla dritt. Kjenner jeg etter, så har jeg det faktisk sinnsykt bra, bedre enn jeg kan huske. Jeg smiler på ekte, jeg blir glad helt av meg selv, trenger ikke tvinge fram fremmede følelser, jeg klarer å følge med når folk snakker til meg. Oppfatter hva de sier, forstår, og kan respondere med et smil. Jeg har gått fra å være en halvdød zombie til å puste fritt igjen. Jeg vet at livet er akkurat så bra som det føles. Trenger ikke noen djevel eller engel på skulderen for å innse det.
Alt i alt har denne dagen vært en bra dag, fordi den kunne vært så mye verre. Man lærer seg fort å sette pris på livet når man tråkker nedi dritten en gang for mye, og innser at det man trodde var kubæsj egentlig var kvikksand i kamuflasje. Det er kjipt når man så innser at det ikke er noen i mils omkrets som kan hjelpe deg opp igjen heller. Quite frankly, you're stuck. You've fallen and can't get up. Hva gjør man så?
Jo. Man holder hodet over vannet, som de sier så fint. Holder seg med akkurat nok oksygen helt fram til man finner en løsning, eller møter noen som vet hva som hjelper. Det hender nemlig at man treffer på sånne mennesker, som helt ut av det blå ser hva som trengs å gjøres. Akkurat når du tror at ingen andre forstår, og at alt håp er ute, da kommer det en gående. En reddende engel eller to. Det er nesten så man kan bli religiøs av mindre.
På dager som denne, tenker jeg på dager som da. Og innser at denne dagen er en bra dag. Jeg begynner endelig å få ro i sjelen. Åpner sinnet mitt. Slapper av. Føler meg frisk. Kroppen min er på samme lag som meg. Hjernen og kroppen min kommuniserer igjen. Og sjelen min kan slappe litt av. Lenge leve "guided meditation" på Spotify.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar